Bør en innføre begrensninger i rettigheter til ytelser basert på landbakgrunn?
En god (og grunnleggende) huskeregel når en gjør større prosjekter er å ta en lengre pause mot slutten. Etter et par ukers tid med andre oppgaver kan en da se om den røde tråden gir like mye mening som en trodde. Dette tipset er aldri lett å følge, og en kan trenge lange tidsperioder før «oppgave-blindheten» forsvinner.
Som jeg forsøkte å beskrive i denne posten er masteroppgaven min et forsøk på et stort prosjekt, som integrerer en analyse av konsekvensene av innvandring for ulike faktorer (økonomi, valgadferd) og en analyse av hvordan disse endringene påvirker politiske beslutningstakere. Å konsentrere på en av delene hadde gjort det lettere å få fram den røde tråden, og hadde nok gjort at omfanget hadde blitt mer håndterlig (ikke full monografilengde).Hvis jeg hadde fulgt mitt eget tips, kunne jeg kanskje ha oppnådd dette. På den andre siden hadde det gjort prosjektet noe kjedeligere, og det ene kan ikke sees på hvis en ikke ser på det andre. Sensuren jeg fikk var også svært god, med få innvendinger.
Dermed er det artig å se at nå som agurktiden langsomt er på veg ut, dukker spørsmålet om eksport av kontantstøtte igjen opp. Dagsavisen/NTB kan fortelle at Torbjørn Røe Isaksen (H) og Høyre ønsker å se på tiltak for å redusere eksport av velferdsordninger innenfor rammene av EØS-avtalen. Et mulig tiltak er boplikt. Hvis han ser på danske erfaringer i oppgava mi (som kan lastes ned herifra), heller enn å kun lese Brochmann-utvalgets NOU vil han se at det finnes muligheter.
Jeg vil selvsagt ikke stemme på dette forslaget, som jeg har skrevet om før: Et botidskrav vil være et steg bort fra universelle ytelser, og vil innebære behov for mer kontroll og håndheving. For noen småbarnsforeldre med kort botid er barnetrygd en viktig ytelse. Og disse problemene er, i den store sammenhengen, svært små, ikke minst hvis en i tillegg skulle begynne å se på skatteinntektene fra arbeiderne som arbeider i Norge. Betaler man inn, kan man få ut. Innsparing får en ta andre steder.
Så lenge «eksport-problemet» presenteres som et økonomisk problem ser jeg få grunner til at dette vil bli innført. Symbolpolitikken i det kan derimot være sterkere, hvis argumentasjonen flyttes over til «grensene for velferd går ved nasjonens grenser».