Om generasjonen av tysk ungdom som jobber gratis i praksis.
Praktikum (n). Subst., praksis (m), praksisperiode (m), praktikanttjeneste (m) (1). Et praksisopphold mange tyske studenter må gjennom for å få godkjent gradene sine, måtte det være bachelor- eller mastergrad, eller noe mer utdatert som magister eller diplom. Mange som ikke må p.g.a. studiet gjør det allikevel for å få hardt tiltrengt arbeidserfaring i et land hvor arbeidsløsheten de siste tolv månedene har ligget på rundt 7% (og underansettelsen på over 10%) (Kilde: SpiegelOnline)
Så pregende for Tyskland er dette at det inngikk i testen jeg tok for å kunne studere i Tyskland (Test Deutsch als Fremdsprache). Og resultatet? Tusenvis av unge studenter arbeider gratis i hele Tyskland. Det har gitt opphav til et eget begrep: «Generasjon Praktikum». Begrepet, først brukt av ZeitOnline i 2005, viser til hvordan studenter som egentlig er på jakt etter en fast jobb ser seg nødt til å ta den ene ubetalte praksisperioden etter den andre. For hvem vil vel ha en CV full av hull?
I og for seg er ikke en praksisperiode noe negativt – en får yrkeserfaring og en mulighet til å prøve en jobb. Hvilken statsviter har vel ikke drømt om en praksisplass hos SSB, eller kanskje hos en avis, et handelskammer, eller kanskje et mindre kontor? Gjennom å normalisere slike praksisopphold kan det tenkes at selv små bedrifter med små midler kan ta seg råd til å ta ombord en praktikant. Slik vil tilbudet av relevante praksisplasser kunne øke.
Men hvis tilbudet på kvalifisert arbeidskraft fra høyskoler og universiteter øker mer, da kan firmaenes lovnader om nødvendig arbeidserfaring fort gli over til utbytting av billig og kvalifisert arbeidskraft. Hvorfor ansette noen fast, når en nyutdanna person er villig til å gjøre jobben gratis eller for sultelønn? Kvalifisert overskuddsarbeidskraft med utdanning, som mer enn alt annet ønsker seg en jobb – kanskje for å betale tilbake lån opptatt under studiene, kanskje for å få litt status.
Bare synd at ikke alle er istand til å ta slike jobber – ikke alle har foreldre som kan finansiere kost og/eller losji, mens den lovende spiren jager arbeidserfaring. Resultatet burde dermed bli økte forskjeller mellom barn av rike foreldre og fattigere foreldre. Ifølge representanter for et streikeforsøk i 2009 gjelder dette særlig høyskolestudenter (SpiegelOnline).
Argumentene for og imot er greie nok – men hvordan ser situasjonen ut? Den tyske diskusjonen var fram til 2007 basert på anekdoter eller ikke-representative tall. En undersøkelse fra Hochschuls-Informations-System fant at kjedepraksisopphold ikke var et vanlig fenomen, at det var mer utbredt blandt humanister, samfunns- og medievitere enn blant teknisk-naturvitenskapelige fag, og at en mer fruktbar problemstilling ville være å se på kortfristig og underbetalt ansettelse.
En liknende undersøkelse ble i 2011 gjennomført i Østerrike, og resultatet var liknende: Kjedepraksis og langtidsarbeidsløshet etter endt studium er uvanlig. En organisasjon som kaller seg «Generation Praktikum» gikk ut mot undersøkelsen. De påpekte at det takk og pris ikke var slik, men at undersøkelsens ønske om å avmytifisere Generasjon Praktikum-begrepet ikke holdt mål: Den fokuserte ikke på studentenes betingelse rett etter endt studium, men først på de som hadde vært ute på arbeidsmarkedet i 2-6 år, mente organisasjonen. De hevdet at nylig utstuderte arbeidstakere måtte tåle lav lønn og dårligere arbeidsbetingelser, og at dette gjaldt noen (i undersøkelsen ikke undersøkte) yrkesgrupper som kunstnere mer enn f.eks. ingeniører (kilde: Generation Praktikum).
I Italia er visstnok situasjonen verre, fordi arkitekter, revisorer, advokater o.l. må avlegge lange praksisopphold for å få lisensene sine), men her fant jeg ingen konkrete tall (kilde: Wikipedia). I England gikk «Institute for Public Policy Resarch» ut i The Telegraph og pekte på at ubetalte og kost-og-losji-baserte «internships» med en varighet over seks måneder og/eller arbeidsoppgaver som kan defineres som «normale», normalt sett ville være ulovlig – minstelønnregler må respekteres, også her. Dette betyr langt ifra at det er unormalt – The Guardian hadde i slutten av juli 2011 en sak om hvordan kjendiser auksjonerte bort praksisopphold til høystbydende, og noen av uttalelsene i denne artikkelen tyder på at selv om store selskaper som ansetter akademikere betaler praktikantene sine, gjør små og mellomstore bedrifter det ikke. Flere artikler hos The Guardian.
Tall for Norge hadde også vært kjekt – et kjapt google-søk gir bare et upresist anslag: I Norge er «internships» som regel moderat lønnet, ifølge Aftenposten. Det får være en idé til framtidig blogging.
Hva jeg synes? Richard Cobbett, freelancende journalist og tidligere redaktør, kan siteres på at «If it’s worth printing, it’s worth paying». Det er en mening jeg deler – hvis utført arbeid er verdt å bruke, så er det verdt å betale for (Kilde: Funambulism).